"CONVENTION" PÅ ÅPNINGSUTSTILLINGEN TIL DET NYE NASJONALMUSEET FOR KUNST, ARKITEKTUR OG DESIGN SOMMEREN 2022

CONVENTION

En tegning med nål og tråd
Tekstilfrise 0,60 x 28,23 m.

Hommage á
Flotte kvinner i fortid og nåtid
Flittige henders innsats
Bayeux-teppet som fortellermedium

Convention betyr

- Sedvane, konvensjon, alminnelige normer
Etter sedvane sees tekstilområdet som kvinnens domene. I arbeidsfordelingen har det vært hennes rolle å skape og ivareta husholdningens tekstiler, til pryd og nytte. Broderte duker, brikker, dekorative tekstiler i større og mindre format, omgir oss alle som en selvsagt del av våre omgivelser og som element i våre minner.

- Forsamling, sammenkomst, kongress
I arbeidet ”Convention” samles 200 navngitte kvinner fra oldtid til nåtid. Det er kvinner som har gjort seg bemerket i historien, og det er mer anonyme skikkelser. Her er personer med stor innflytelse over sin samtid, så vel som historier utenfor vår alminnelige kunnskap.

Med bakgrunn i tekstilenes normer, er de gjengitt i konvensjonelt broderi, og sydd på et patchwork av resirkulerte materialer fra husholdningstekstiler, som duker og sengetøy. Ved å dempe det ned til et så lavmælt språk som husholdnings-broderiets uttrykk, vises det til hvordan disse fortellingene gjennom tidene er blitt neddempet og utvisket – lik falmet søm på en slitt kaffeduk. Frisen er forsynt med et støttestoff og en kant i blått, også satt sammen av resirkulert materiale. Blåfargen er valgt ut fra hvor vanlig den er i husholdningstekstilenes fargetradisjon.

Til hver person er det sydd inn navn, årstall og en kort forklaring. Selv om det er en del norske navn, er dette ikke noe spesielt norsk tema, og tekstene er på engelsk.

Kvinners deltakelse i historien
har interessert meg lenge. Som kjent er denne delen underkommunisert i tradisjonell historieformidling. Unntakene er kvinner som var så store at de ikke kan forbigås. Og det har vært enkelte skandaliserte kvinner, kvinner som ble berømte i kraft av sine forhold til menn, og mytiske kvinner med roller og skjebner som gamle samfunn har ønsket å bekrefte.

Spørsmålet vokste: Hvor er resten av historien?
Jeg begynte å lete – og fant. Jeg fant skikkelser og fortellinger, jeg fant et nettverk som er usynlig i tradisjonell historieskrivning. Historiske figurer, også kvinner, har gjerne vært framstilt som enkeltstående og unike personligheter. Men kvinners reproduktive rolle og deres posisjoner som mødre, døtre, søstre innebærer at deres historier også har representert forbindelser. Når både menn og kvinner sees i historien, ser man sammenhengene. Man ser den store menneskelige veven.

Kvinneliv over hele verden er mer eller mindre knyttet til familiens situasjon, med den private sfæren som et viktig handlingsrom. Privatlivets behov har alltid vært del av kvinners ansvar. At tekstilfeltet sees som et kvinneområde, faller sammen med det – selv om tekstil har et stort bruksområde og er en enorm industri. I dette arbeidet vil jeg hedre de utallige flittige henders anonyme innsats i den private sfæren, med assosiasjoner til tekstilområdets tilknytning til kvinnetilværelsen.

Når tekstiler forteller

Tekstilområdet har en rekke tradisjoner og konvensjoner, som alle forvalter sine budskap. Ornater og uniformer gir klare signaler, slik de skal leses. Et grovt seil skaper andre holdninger enn en damaskvevet duk. I husholdningens tekstiler ligger hint om alt fra den styrende husmoren til et usynlig tjenerskap.

Det er dette jeg tar tak i når jeg velger husholdningstekstil som materiale og arbeidsmåte i min heltefortelling. Det er hva materialer og teknikker uttrykker, uten ord, men med en underforstått mening, fordi vi alle har et forhold til denne tradisjonen. Jeg vil påpeke motsetningsforholdet mellom temaet for min heltefortelling, og materialet den er fortalt på.

Det franske Bayeuxteppet fra 1000-tallet er utført i broderi med ull på en vevet linbunn. Det regnes for å være utført av profesjonelle håndverkere tilknyttet kongehoffet. Det er en tekstil til fest og feiring. Det er en feiring av et erobringstokt, om menns heltedåder. Når jeg skulle fortelle min kvinnehelt-historie, ville jeg utfordre dette formatet. Mitt valg av materiale skal formidle kontrasten mellom heltefortellingenes konvensjon og den posisjonen som tildeles kvinner i hjemmets hverdagslige tjeneste.

Derfor har jeg valgt å framstille personene i den enkle broderiteknikken som gjerne forbindes med hjemmets tekstiler. Vi ser det i figurframtillinger på ting som pyntehåndklær, forklær, kaffeduker, juleduker, pyntebrikker. Slik vil jeg understreke kontrasten mellom det lavmælte uttrykket i hjemmets tekstiler og de livsløpene som figurene i verket representerer.

Framstilling av kvinnene

Neste steg var hvordan skikkelsene skulle framstilles. De måtte ha en viss grad av gjenkjennelighet. Portrettlikhet er umulig og har ikke vært noe mål. Men jeg har villet framstille dem som karakteristiske eller gjenkjennelige typer. De er gjengitt som gjennomsnittlige kvinnefigurer. Jeg har valgt typekarateristikk og historisk identifisering gjennom drakt og tilbehør.

Der det har vært tilgjengelige visuelle kilder, som foto, malerier eller andre bildeframstillinger, har jeg brukt dem. Mange kan kjennes igjen fra slike forbilder. Fra eldre tider finnes det færre framstillinger. De kan være svært upresise og har måttet tolkes.

Selv om jeg har hatt bildemateriale, har jeg ikke alltid kunne bruke det direkte. Det kan ha vært portretter der jeg har måttet resonnere meg fram til resten av skikkelsen. Eller avbildningene har vært av situasjoner der jeg har måttet redigere skikkelsene etter mitt behov. Når jeg ikke har funnet noe tilgjengelig bildestoff, har jeg resonnert meg fram ved gransking av drakthistorien, kunsthistorien eller illustrasjoner fra aktuelle kulturomåder.

På tidens reise

Kvinnene deltar i en sammenkomst på tidens reise. Noen er i bevegelse. Noen er til hest eller i kjøretøyer. Andre er i samtaler, stående, eller sittende på benker. Noen viser sine profesjoner. Gruppene er sekvenser av samhandling.

I verket er det en norske kvinner. Det er kvinner som betyr mye for meg, og det er norske personligheter som jeg vil hedre. I all ubeskjedenhet har jeg plassert meg selv her, samt mine nærmeste formødre, min datter og datterdatter. Når jeg tar det store overblikket over historien, ser jeg hvordan mine nærmeste også er en del av den.

Prosessen

Konseptet begynte å finne sin form i løpet av 2014. Da hadde jeg gjennom mange år samlet materiale over historiske kvinner. Men det tok sin tid før jeg fant løsningen for et kunstnerisk uttrykk for min interesse for temaet. Mesteparten av 2015 og 2016 arbeidet jeg også med maleri mot en større utstilling. Broderiet var ferdig våren 2021. Etter det konsentrerte meg om prosjektdelen som var en skriftlig dokumentasjon, og som munnet ut i en bok. Den var til salgs på Nasjonalmuseet under utstillingen der,

Prosjektet omfatter en rekke arbeidsmåter og sekvenser. I grunnarbeidet lå oppbyggingen av materialet det skulle broderes på. Jeg ville bruke resirkulerte husholdningstekstiler. Fra loppemarkeder og familiens skap og skuffer skaffet jeg meg brukte tekstiler i nyanser av hvitt. Det skulle gi broderbunnen et rikt uttrykk. Det samme gjorde variasjonen av vevkvaliteter og innslag av reparasjoner. Dette ble bevisst utnyttet når jeg sydde sammen stykker av materialene.